Norsk asylpolitikk etter stortingsvalget

Det kan være vanskelig å se for seg en forbedring av norsk asylpolitikk etter stortingsvalget 9. september. Håpet ligger i småpartiene.

Partiprogrammene sier ikke alt, men de sier en del.

 

DE TRE STORE
Arbeiderpartiet (Ap) og Høyre er skjønt enige om at norsk asylpolitikk skal være både ”streng” og ”rettferdig”, som om dette lar seg forene i en politikk rettet mot noen av de mest sårbare menneskene blant oss. Arbeiderpartiets schizofreni er ellers lett gjenkjennelig i partiprogrammet når de skriver ett sted at asylpolitikken skal være ”human, rettferdig og konsekvent” og like etter at den skal være ”streng, rettferdig og konsekvent”. ”Human” ble borte underveis, akkurat som det i stor grad ble i løpet av den rødgrønne regjeringens mange innstramninger de siste årene.

Påfallende er det ellers at setningen om at asylpolitikken skal være ”streng, rettferdig og konsekvent” (snarere enn ”human”) utgjør innledningen til avsnittet om de lengeværende asylbarna. Klemt mellom ”streng” og ”konsekvent” ser ”rettferdig” raskt ut som det tredje hjulet på et stevnemøte. Ellers er Aps program litt lunkent, og tynt på konkrete tiltak. Det fremstår kort sagt som at de stort sett har strammet inn og bygd ned asylinstituttet mer eller mindre slik de vil, og egentlig ikke har så mye mer de ønsker å gjøre.

Høyres program er tilsvarende tynt om asylpolitikken. Høyre var selvsagt partiet som innledet innstramningsregimet i norsk asylpolitikk omkring 2004, og daværende kommunalminister Erna Solberg gjennomførte mer enn 20 innstramningstiltak på kort tid. Det betyr at det kan være grunn til å vente seg mer også fra den kanten – men hva Høyre eventuelt har tenkt å gjøre, sier programmet lite om. Høyre utmerker seg ellers ved å sette kampen mot mennesker som ikke finnes i høysetet, med sitt ønske om ”en konsekvent linje som gjør at færre grunnløse asylsøkere kommer til landet”. Asylsøkere med grunnløse søknader har nemlig ikke utgjort en vesentlig del av ankomstene til Norge på et tiår.

Mens Arbeiderpartiet og Høyre tilbyr velgerne ordinær og godt etablert rigiditet, forsøker FrP å selge politiske fantasifostre til sine velgere. Dette omfatter lukkede mottak i Norge og mottak i nærområdene, tiltak det er svært lite sannsynlig at de får gjennomført. At FrP vanskelig kan få gjennomslag for alt de ønsker, betyr imidlertid ikke at de ikke vil få gjennomslag for noe. Blant hundrevis av regler og praksisspørsmål på asyl- og innvandringsfeltet vil man alltid kunne finne noe å stramme inn, og det er vanskelig å se for seg et FrP i regjering som ikke vil gjøre en kreativ jobb i så måte.

FrP uttaler seg i programmet også om sin ”frykt” for flere mennesker, og spesielt om sin frykt for at dette vil føre til ”alvorlige motsetninger”. Ifølge FrP er det ”etisk uforsvarlig” ikke å stramme inn. Hvis risikoen er ”alvorlige motsetninger”, bør det vel være like uforsvarlig å dyrke dem fram.

DE FEM SMÅ
Hvis man går over til de mindre og mer liberale stortingspartiene, skiller Sosialistisk Venstreparti (SV) og Kristelig Folkeparti (KrF) seg ut med de mest konkrete programmene. Venstre hører med i samme selskap, men er langt mer kortfattet hva gjelder ønskede tiltak.

Man merker raskt at man er i annet selskap når KrF skriver at de ønsker å opprette ”velkomstmottak” for asylsøkere. At asylsøkere faktisk bør ønskes velkommen, er ikke akkurat noe de større partiene går til valgkamp på. KrF er ellers nokså alene om å ønske å utvide asylinstituttet, når de foreslår å utrede muligheten for at flyktninger i spesielle tilfeller skal kunne søke om asyl fra norske ambassader, dette blant en rekke konkrete, positive forslag.

SV går likevel lengst i å fremme spesifikke forslag for å bedre hva jeg vil mene er vesentlige svakheter ved dagens asylinstitutt. SV mener blant annet at Utlendingsnemnda bør erstattes med en egen domstol, at asylsøkere bør bistås med å dokumentere fysiske og psykiske torturskader, at det bør lages en uavhengig rapport som gjennomgår politiets arbeid med tvangsutsendelser, at det bør utarbeides retningslinjer for tvangsretur som skal sikre at utsendelse ikke medfører unødvendig belastning, at myndighetene bør gis en oppfølgingsplikt ved tvangsretur (spesielt hvis tvangsutsendte utsettes for fare som følge av returen), og at det bør gjennomføres en evaluering av det omstridte utlendingsinternatet på Trandum.

Utenfor Stortinget – men kanskje på vei inn – har både Miljøpartiet De Grønne og Rødt konkrete og gode program som evner å se virkeligheten fra asylsøkernes perspektiv. Fem partier som alle tenkelig kan få plass på Stortinget ønsker med andre ord en annen politikk enn dagens. Mange asylsøkeres ve og vel vil avhenge av deres kampiver og kløkt på et storting som kan være mer spennende og uforutsigbart enn på lenge.

Rune Berglund Steen

 

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter

Advertisements
Aside | This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s